Hvordan skape suksess ved innføring av helse- og velferdsteknologi?

Tjenesten, leverandørene og innbyggerne ønsker alle at helse- og velferdsteknologien (HVFT) skal gi brukerne bedre forutsetninger til å håndtere egen sykdom og livssituasjon i samhandling med tjenesten. Til tross for mye god vilje og mye innsats fra mange, så kan man likevel ikke si at man har funnet suksessoppskriften i innføringen av teknologien slik at både individuell og samfunnsmessig gevinst er optimalisert. Er bildet for komplekst? Lages det for store forventninger? Eller kan vi med mindre justeringer og grep øke verdien av teknologien i helsetjenesten?

Helseinnovasjonssenteret ønsker å skape en konstruktiv diskurs om hvordan vi kan skape den suksessen som det er ønskelig at teknologien skal gi i helsetjenesten. Rent praktisk ønsker Helseinnovasjonssenteret å bidra inn mot innføringen av HVFT gjennom å:

• Vurdere konkrete henvendelser vedrørende utfordringer/ prosjekter som inkluderer helse- og velferdsteknologi
• Utarbeide innsikt i nivellering av helse- og velferdsteknologi
• Kartlegge og lage oversikt over personlig eller individrettet helse- og velferdsteknologi
• Kartlegge og lage oversikt over helse og velferdsteknologi i tjenestene
• Formidle innsikt, kunnskap og engasjement i bruken av HVFT

Denne bloggen ser først nærmere på effekten av hva som er gjort hittil i forhold til forventningene til HVFT. Deretter ser vi nærmere på hvordan kommunene organiserer HVFT tjenestene før vi fremmer noen faktorer som vi mener kan bidra positivt til å lykkes med innføring av teknologien.

Helseinnovasjonssenteret definerer helse- og velferdsteknologi som teknikker, anvendelser og produkter som fremmer helse og velvære ved å utjevne forskjeller og setter brukere i fokus.

-         Som gir bedre helse for alle

-         Som bidrar til å redusere funksjonstap

-         Som gjør flere i stand til å i større grad å ivareta egen helse

-         Som ivaretar individets behov og preferanser

Vurdering av arbeidet med helse- og velfersteknologi

A)      Hva er status i kommunene i dag?

Det foreligger en rekke rapporter på det nasjonale velferdsteknologiprogrammet på helsedirektoratet sine sider. I tillegg har både de regionale arbeidsgruppene samt enkelt kommuner dokumentert og oppsummert erfaringene og arbeidet kommunen har hatt med innføring av velferdsteknologi. Dette er et viktig og nødvendig arbeid for å bygge opp kunnskapen om emnet og foredle de resultatene man ønsker å forsterke. Likevel ser vi at det kan være grunnlag for å vurdere innsats på flere områder for å lykkes. Dette kommer vi tilbake til på slutten av bloggen.

B)      Hvor er og forventes størst utfordringer i tjenesten fremover?

Behov for helsetjenesten samsvarer ikke med ressurstilgangen, derfor er satsning på HVFT et viktig satsningsområde for bedre å kunne møte de framtidige utfordringene vi står overfor.  Flere og flere pasientgrupper skal og bør bo lenger hjemme. Det er ikke sykehjemsplasser til alle eldre, sengeplasser i spesialisthelsetjenesten reduseres og pasienter skrives ut til oppfølging i kommunen. Antall personer med demens vil i Norge som resten av verden øke, og det er ikke institusjonsplasser til alle. Samlet sett er det mange grupper av pasienter som trenger oppfølging i egen kommune i eget hjem. Det er utviklet flere modeller og det som er felles for de fleste er behovet for kompetanse, behandling og oppfølging der du bor.

Det er også store variasjoner mellom kommuner hvordan framtidsutviklingen er, og hvilken utfordring som er størst, men felles for de fleste er at det er flere og flere med sammensatte tjenestebehov med behov for kontinuerlig og omfattende oppfølging. Dette øker presset på tjenesten, og forventningene til helsepersonell om å ha kompetanse på ulike behov. En hovedutfordring blir å kunne bruke ressursene rett og at pasientene kan øke egenmestringen. Man blir helt avhengig av å ta i bruk ulike virkemidler for å redusere presset på tjenestene, eksempelvis HVFT. Dette kan både være mer hensiktsmessig, oppleves tryggere og være mer ressursbesparende enn fysiske besøk. Eksempel der man fortsatt går nattvakts runder 2 ganger i løpet av ei natt, istedenfor epilepsialarm slik at personen ikke trenger tilsyn annet enn om strømmen går eller alarmen utløses.

En av de største utfordringene kommune kan stå i er å ikke ha tatt i bruk de virkemidlene som kan avhjelpe ressurssituasjonen, slik at helsepersonell kan prioritere de mest hjelpetrengende. Manglende kartlegging av hvem som kan ha nytte av HVFT er et eksempel på manglende bruk av virkemiddel.

C) Hvilken effekt kan HVFT ha på å øke kapasiteten (økt egenomsorg innbygger) for frigjøring av tid?

Jo lengre selvhjulpne innbyggere er, jo mer ressurser kan brukes der de faktisk trengs. Dette er en av hovedgrunnene til innføringen av VFT- programmet og der hvor man forventer mest effekt. I tillegg ser man klart for seg at teknologien kan forbedre og effektivisere en rekke ulike arbeidsprosesser i tjenestene. Samtidig krever HVFT investering og ressurser til implementering, omstilling og drift. Å ha gode system for å måle effekten av HVFT er sentralt for å kunne prioritere og målrettet innsatsen for gevinstrealisering for den enkelte og samfunnet.

For å oppnå effekt av HVFT må både ansatte og innbyggerne ha nødvendig innsikt og kompetanse i muligheten denne teknologien gir. Velferdsteknologiens ABC skal øke bevisstheten og kunnskapen til ansatte, og har i stor grad lyktes med det. Kanskje skulle det også ha vært utviklet en ABC for innbyggere slik at de også kunne inkluderes mer aktivt i en tidlig fase for å ivareta egne behov?

I tillegg må etiske, faglige og lovmessige vurderinger være en helt nødvendig bestanddel i HVFT. Etikk bygger på våre forestillinger om rett og galt, om hva det vil si å være et menneske og hva vi forbinder med å leve et godt liv, og det handler om å redusere urettferdighet og hindre krenkelser av individet. Det å ha respekt for alle sin rett til privatliv, verdighet, konfidensialitet og autonomi er viktig i arbeidet med etikk, siden vi ved innføring av velferdsteknologiske løsninger må reflektere over disse områdene. Det er også ulikt hvordan mennesker definerer å leve det gode liv, eller hva som er viktig i livet for hver enkelt.

D)      Hvordan kan man stimulere til økt selvhjulpenhet hos innbyggeren og tjenesten?

Det ligger i hver enkelt av oss at vi ønsker autonomi og være sjef i eget liv, samtidig som vi ønsker nødvendig hjelp når vi ikke mestrer situasjonen selv. Når eksempelvis HVFT kan øke graden av selvhjulpenhet må man ha kunnskap om hvilke muligheter dette gir og hva som kreves for å ta det i bruk. I dag rettes i hovedsak informasjon om HVFT gjennom helse- og omsorgstjenesten til de brukerne som tjenesten vurderer som aktuelle. Kommunenes hjemmeside bør vise hvilke erfaringer, utbredelse, muligheter, praktisk testing og anskaffelse HVFT kan gi overfor innbyggerne. Den samme kunnskapen må også ansatte ha.

Frivilligheten og brukerorganisasjoner bør være viktige aktør, både for deling av informasjon utad om mulig HVFT, og som aktivt stimulerer til økt egenmestring.

E)      Hvilken HVFT kan gi størst nytteeffekt for innbyggeren?

Intensjonen med innføringen av velferdsteknologi- programmet var at den skulle møte brukerbehov gjennom:

• Trygghets- og sikkerhetsteknologi
• Kompensasjons- og velværeteknologi
• Teknologi for sosial kontakt
• Teknologi for behandling og pleie

Det kan virke som at tjenesteperspektivet med fokus på hvordan HVFT må tilrettelegges i tjenesten har vært et viktig innsatsområde hittil. Fokuset har vært på å få på plass infrastruktur, forberede anskaffelser, og gradvis teste ut teknologien med hovedvekt på digitale trygghetsalarmer. 

Skal man ha nytteeffekt av teknologi for innbyggeren, så må innbyggeren involveres og delta i å identifisere sine behov og hvordan de best kan løses ved hjelp av teknologi. Da kan det gjennomføres en avklaring av hva brukeren og brukerne støttespillere kan mestre og hvilket tilbud tjenesten skal gi.

Organisering av HVFT i kommunene

A)      Helse- og velferdsteknologi som tjenestetilbud

Ved en gjennomgang av hjemmesider til 64 norske kommuner så ser man en stor variasjon av i hvilken grad velferdsteknologi er beskrevet som en del av tjenestetilbudet.                                            

Kort oppsummert så viser kartleggingen:

• Hos 50 av 64 kommuner finner man ett eller flere treff på velferdsteknologi
• Hos 36 av 64 kommuner finner man en beskrivelse av velfersteknologi, samt at 3 kommuner oppgir at de arbeider med dette
• Hos 13 av 64 kommuner har man beskrevet en eller flere konkrete velferdsteknologier, samt at 3 kommuner oppgir at de arbeider med dette
• Hos 57 av 64 kommuner oppgis velferdsteknologi å være en del av tjenestetilbudet. Hos 44 av disse kommunene er trygghetsalarm oppgitt som eneste velferdsteknologi
• Hos 8 av 64 kommuner foreligger det beskrivelse av hva du selv kan gjøre opp mot velferdsteknologi
• Hos 16 av 64 kommuner finner du informasjon om hvem du kan henvende deg til for å få informasjon om velferdsteknologi
• Hos 16 av 64 kommuner finner man informasjon om velfersteknologi under en egen fane

Noen forholdsvis få kommuner gir fyldig informasjon rettet mot innbyggerne, av både hva som er innført og av hva man tenker videre å gjennomføre, mens mange knapt har beskrevet velferdsteknologi som en del av tjenestetilbudet. Det er i all hovedsak tjenesteperspektivet som er beskrevet og i mindre grad verdien for brukerne av tjenesten.

Dette materialet gir ikke grunnlag for en nøyaktig analyse, men reiser noen sentrale spørsmål:                

• I hvor stor grad er velferdsteknologi innført som et virkemiddel i den kommunale helse- og omsorgstjeneste?
• Hvordan planlegges og tas velferdsteknologi helhetlig inn som et ordinært tjenestetilbud?
• Hvordan kan innbyggerne og brukerne involveres mer aktivt i bruk av velferdsteknologi?

Rapport fra Helsedirektoratet om de kommunale helse og omsorgstjenester i 2019 og 2020 viser også moderat innføring av velferdsteknologi i tjenestene.

Teknologi                                                                               Antall 2019                   Antall 2020

Lokaliseringsteknologi (GPS)                                                2333                                 3454

Elektroniske medisineringsstøtte                                       1816                                 5712

Digitale tilsyn                                                                                   3925                                 6097

Trygghetsalarm                                                                            80404                           104353

Den viser at trygghetsalarm er absolutt den mest anvendte velferdsteknologien som er tatt i bruk.

Selv om det i SSB sin oversikt over bruk av IKT i offentlig sektor i 2021 gjengis at 86 % av kommunene har utarbeidet en IKT strategi som også omhandler velferdsteknologi, kan det virke som om det praktiske arbeidet med å koordinere og rulle velferdsteknologien ut i helse og omsorgstjenesten er påbegynt, men at det gjenstår mye.

B)      Generell kompetanse om HVFT og informasjon til innbyggerne

Innsatsen for å gi informasjon om velferdsteknologi til ansatte i helse- og omsorgstjenesten er direkte rettet gjennom velferdsteknologiens ABC og en rekke artikler, rapporter og annen informasjon. Dette er et viktig orienterings- og informasjonsarbeid siden det direkte vil virke på hvordan tjeneste utføres og for å lykkes må både kunnskap, holdningsarbeid og kulturdannelse for innføring av HVFT utvikles.

Når det gjelder generell informasjon til publikum om velferdsteknologi så er den noe begrenset. Selv om det løpet av de siste årene er sendt en god del TV reportasjer og finnes en rekke artikler i norske medier om velferdsteknologi, så er denne informasjonen fragmentert og gir lite grunnlag for en helhetlig forståelse av mulighetene dette gir for den enkelte.

Innbyggerne er helt klart modne for å ta imot ny teknologi. Man ser blant annet at i bruk av digitale helsetjenester som Helsenorge.no så øker bruken betraktelig. I 2020 hadde portalen tett på 72 millioner besøk. Tilsvarende var det skrevet ut 2,4 millioner e-resepter med 4,7 millioner uttak og i 2019 hadde knappe 2,5 millioner nordmenn vært inne og sett på sin kjernejournal.

Viser også til kartleggingen vi har foretatt av nettsidene til 64 kommuner og hvor vi ser at informasjonen rettet til innbyggere generelt er lite utviklet. Her må man øke innsatsen da det sannsynlig vil ha betydelig innvirkning på kompetansen og modenheten i å ta i bruk velferdsteknologi i befolkningen.

C) Basiskompetanse hos ansatte:

Basiskompetanse skiller seg fra fagkompetanse ved å handle om det generelle som underbygger helsepersonellets ansvar- og rolleforståelse. Eksempelvis observasjonsevne, kunne vurdere helsetilstand, kunne evaluere tiltak og samhandle. Målet er at alt helsepersonell har tilstrekkelig kunnskap om HVFT i sin basiskompetanse.                                   

Gjennom velferdsteknologiens ABC ønsker man å oppnå økning av kompetanse i hele helse- og omsorgstjenesten. Nå er tiden inne for å øke kompetansen i befolkningen og frivillige organisasjoner.

Til tross for at det er lagt ned en betydelig innsats i å heve kunnskapen om HVFT, så er det utfordrende å lykkes med dette arbeidet. Blant annet på grunn av at tjenesten er i en presset driftssituasjon med fragmenterte oppgaver. Tjenesten er i stor grad avhengig av ildsjeler for å dra dette arbeidet inntil HVFT har blitt fullintegrert i tjenesten.

D) Dele best practice/worst practice:

Innføring av velferdsteknologi krever endring av tjenesteutforming og kunnskapen utvikles gjennom utprøving og implementering. Kunnskapsdeling over kommunegrensene ser ut til å foregå i stor grad og fagnettverkene er en aktiv pådriver for at dette skal skje. Dette har ført til spredning av erfaringer både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Ved avdekking og opprettelse av knutepunktet har Direktoratet for e-helse hatt dialog med kommuner, leverandører og andre aktører (næringsklynger, interesseorganisasjoner). Dialogen har bekreftet et stort behov for-, og ønske om, statlige tiltak knyttet til teknisk infrastruktur for å få fart på utbredelsen av velferdsteknologi. Etablering av en felles infrastruktur med blant annet standarder/spesifikasjoner for dataflyt i et velferdsteknologisk økosystem er noe de aller fleste aktørene stiller seg bak.

E) Holdninger, kultur:

Det er flere modeller for planleggingen og implementering av HVFT. Det viktigste er kanskje ikke hvilken modell en bruker, men at det faktisk brukes en modell.

KS skriver at veikart for tjenesteinnovasjon er et rammeverk med metoder som setter kommunene i stand til å endre tjenester for å møte fremtiden. Det benyttes av alle kommuner som deltar i det Nasjonale velferdsteknologiprogrammet. Prosjektveiviseren er prosjektrammeverket for offentlig sektor og anbefales brukt i alle kommuner og statlige virksomheter. Guiden er utviklet av PA Consulting på oppdrag fra Nasjonalt velferdsteknologiprogram, og den bygger på KS sitt Veikart for tjenesteinnovasjon og Difis prosjektveiviser.

I innføring av velferdsteknologi har aktører som KS og Helsedirektoratet skissert at velferdsteknologi består av 20 % teknologi og 80 % organisering. Det er også løftet at velferdsteknologi i seg selv ikke skaper velferd, men at velferd kan skapes gjennom den. Kommuner rapporter nettopp at det er en utfordring i å endre organisering for å få mest mulig nytte ut av teknologien. Fokuset må derfor rettes i større grad mot holdninger og kulturelle barrierer for å kunne få full nytte av helse- og velferdsteknologien.

F) Leverandører:

Leverandørene har brukt mye ressurser i å utvikle produkter og løsninger rettet fortrinnsvis mot det offentlige markedet. De fleste opplever at avkastningen av investeringen har vært lav, og man ser derfor at en rekke leverandører nå ser nærmere på hvordan man kan tilpasse seg forbruker markedet. Dette er en interessant tanke som ved gjennomslag kan føre til tidligere bruk av HVFT som reduserer presset på det offentlige. 

Faktorer Helseinnovasjonssenteret mener kan bidra positivt til å lykkes med innføring av teknologien

Vi mener at en aktiv diskurs og valg av fremtidig satsning som tar utgangspunkt i spørsmålene nedenfor vil øke sannsynligheten og bevisstheten for å lykkes med satsningen på HVFT.

1.      Er innbyggerne tilstrekkelig involvert i innføringen av HVFT?

Stikkord her er tilgang på informasjon de kan søke. Hva de selv kan tilrettelegge for. Hvordan de gjennom sammensetning av HVFT kan øke egen mestring og trygghet. Hvilke løsninger er aktuelle og når vil kommunen kunne tilby de ulike helse- og velferdsteknologiene.

2.      Er pårørende og andre frivillige ressurser relatert til brukeren/den behovstrengende tilstrekkelig involvert i innføringen av HVFT?

Stikkord her er utenom tilgang på informasjon, hvilken rolle og involvering de kan ivareta og hvordan de skal kunne forholde seg til teknologien.

3.      Er det brukt en helhetlig tilnærming for helse- og omsorgstjenestene ved innføring av HVFT i kommunen?

Stikkord her er:

• Er det arbeidet med å innføre en endringskultur og er tjenesteforløpene tilpasset den nye hverdagen?
• Prioriteres HVFT teknologier ved innføringen?
• Har man kompetanse og trygghet i organisasjonen for å mestre HVFT 24/7?

4.      I valg av teknologi løsninger hvorledes sikres stabilitet, langsiktighet, utvikling, tilgang til intern og ekstern kompetanse samt dialog med leverandørene?

5.      Hvorledes har HVFT ført til økt kvalitet i tjenestetilbudet?

Stikkord her er brukerinvolvering, egenmestring, endret oppgavedeling, endret prioritering, bedre kommunikasjon med tjenesten, økt tilgjengelighet, etc.

6.      Gjennomføres det systematisk samfunnsmessig nyttevurdering og legges denne til grunn for videre strategi i innføring av HVFT?